Når en person blir ditt hjem

I går da jeg sendte SMS til kjæresten min, ble jeg inspirert til å skrive et innlegg. Meldingen hans lyste opp telefonskjermen min og det sto: ”Mitt hjem er så tomt uten deg.” Jeg raskt uten å tenke på det svarte en bit med “Jeg hater hjem uten deg.” Da jeg trykket på sendte, var da setningen virkelig sank og avgjort i tankene mine. Det fikk meg til å tenke hvordan et hjem har sluttet å være et sted, og det er en person nå for meg.

Hjem og en styrke kalt “Kjærlighet”

Jeg elsker virkelig denne ideen om et ord 'hjem'. Jeg la merke til at han vekker alle følelsene jeg hadde da jeg kom hjem fra barnehagen eller skolen da jeg var liten. Ingen har noensinne gjort det. Jeg husker hvordan jeg følte at jeg fikk et par fantastiske vinger, da jeg passerte hjørnet og til slutt gikk nedover gaten til huset mitt. Jeg smilte og løp og visste at jeg flyr inn i mitt trygge helligdom. Et sted hvor hele mitt vesen blir akseptert og jeg har lov til å være meg selv. Når øynene hilser på ham, øker hjertet tempoet, jeg smiler automatisk, beina begynner å gå raskere bare ett skritt fra å løpe. Bare for å klemme ham og kysse ham jo raskere jeg kan. Når jeg ser ham, har jeg ikke lenger kontroll over meg selv, jeg blir ledet av en styrke. Tving som jeg stoler på nå med hele mitt vesen, en styrke som heter 'Kjærlighet'.